HANDLER DET EGENTLIG OM SIKKERHET?

I går morges våknet jeg klokken tre, for å dra til Qaqiliya kontrollpost, som ligger i  Qalqiliya by, på den grønne linjen (den internasjonalt anerkjente delelinjen mellom Vestbredden og Israel). Vi monitorerer denne kontrollposten to ganger i uken, fra fire til seks om morgenen. Kontrollposten åpner klokken fire og holder åpent til klokken syv om kvelden, men man må ha spesielle tillatelser for å passere gjennom. De fleste som passerer har tillatelse til å jobbe inne i Israel, og kan passere gjennom fra kl fire. Andre har tillatelse til å passere fra klokken syv, jeg har fått opplyst at dette er en såkalt forretningstillatelse. Når vi ankommer klokken ti på fire på morgenen, står det som regel rundt 200 mennesker og venter på at porten skal åpne.

En vanlig søndag morgen på Qalqiliya kontrollpost. Søndag er den første dagen i uken både for muslimer og jøder.

På en vanlig dag passerer i overkant av 3000 mennesker, flest menn, denne kontrollposten i løpet av de to første timene. I går var det ikke så mange, da det er Eid al-Adha i disse dager, muslimenes viktigste høytid. Flere av de som ventet ved kontrollposten denne dagen hadde fått såkalte besøkstillatelser, dvs at de har en tillatelse som kun varer i to dager, for å besøke familie og venner som bor inne i Israel. Disse tillatelsene blir gitt i forbindelse med Eidfeiringen, slik at i alle fall noen palestinere får treffe familie de i mange tilfeller ikke har sett på flere år, fordi de ellers ikke har lov til å komme inn i Israel.

Palestinere som venter på å passere Qalqiliya kontrollpost, på vei til jobb i Israel.

En liten stund etter at kontrollposten hadde åpnet klokken fire, kom en gammel dame ut av svingdøren igjen. Hun var tydelig frustrert, og jeg spurte hvorfor hun kom tilbake igjen. Hun viste meg tillatelsen sin, og der sto den var gyldig fra 08:00 på søndag, til 19:00 på mandag. Hun hadde fått beskjed om at hun var for tidlig, og måtte komme tilbake klokken åtte, om nesten fire timer. Hun bor i Qalqiliya, så hun drar hjem for å vente, men hun er sjokkert over hva som har skjedd: «Hvordan kan de behandle en gammel dame på denne måten?»

En liten stund senere går en familie på fem inn i kontrollposten, men kommer ut etter noen minutter. De har fått samme beskjed, de må vente tilklokken åtte før de kan passere. Denne familien har reist et stykke for å komme til kontrollposten, så de kan ikke bare dra hjem og vente. De blir sittende å vente i nærheten av der vi står, klokken fem om morgenen, før solen har stått opp. En av de to mennene i familien sier at det var hans forslag å dra hit så tidlig, fordi de har et godt stykke å reise inne i Israel, til der søsteren hans bor. Han trodde nok at soldatene ville la dem passere tidligere, for hva har det vel egentlig å si om de kommer gjennom klokken fem eller klokken åtte? Det er nesten ingen kø denne dagen, de kunne ha vært på den andre siden i løpet av ti minutter. Jeg treffer ham igjen litt senere, da vi begge sitter på huk foran en tønne med bål i, for å holde varmen.

Når det bare er en halvtimes tid igjen før jeg og kollegaen min skal dra fra kontrollposten, kommer en far med to små gutter på 5-8 år mot kontrollposten. Guttene har på seg nye, matchende klær, og hopper og roper fornøyd, tydelig henrykte over at de skal til Israel på besøk. Etter et kvarters tid kommer de tilbake, med hengende hoder. Faren sier at han har tillatelse til å komme inn i Israel for å jobbe, men ikke for å dra på besøk. Derfor kan ikke sønnene være med ham inn, og alle tre må dra hjem igjen. De rusler skuffet bort, og jeg kjemper for å holde tårene unna. Hva slags sikkerhetstrussel er to små gutter? Mest sannsynlig har de aldri truffet familien de var på vei til, hvorfor er systemet laget slik at små gutter ikke kan få treffe bestemoren eller oldefaren sin?

Vi drar fra hjemover fra kontrollposten klokken seks, mens de som har besøks- og forretningstillatelser fremdeles venter. Resten av dagen går jeg rundt med en blanding av tristhet og sinne. Jeg har et håp om at jeg en dag kan reise hit og se palestinere såvel som israelere bevege seg fritt rundt, besøke hvem de vil, jobbe hvor de vil. Jeg håper separasjonsbarrieren vil være borte, at ingen trenger å være redde for at en rakett skal lande i hagen deres, eller at hæren skal komme inn i huset deres mitt på natten. Jeg håper jeg en gang kan komme hit, og slippe å se murer, gjerder og piggtråd overalt. Jeg håper…

Reklamer

Nyhetsbrev nr. 1

Norske ledsagere for EAPPI skriver tre nyhetsbrev hver under sitt opphold i Palestina.

Her er mitt første: http://www.kirkensnodhjelp.no/Global/Ledsagerprogrammet/Nyhetsbrev/2012_Ane_Bele_Nyhetsbrev_1_Uforutsigbar_skolevei.pdf

Nyhetsbrev fra de andre norske ledsagerne kan du finne her: http://www.kirkensnodhjelp.no/Engasjer-deg/gjor-en-forskjell/Ledsagerprogrammet-i-Midtosten/ .

«De kom 50 soldater, for å arresterere en gutt».

Forrige uke har vært voldsom for Azzun, en liten by nord på Vestbredden, med rundt 10 000 innbyggere. I løpet av uken har israelske soldater arrestert 5 unge menn, fra 20 til 24 år. De kommer midt på natten, i skjul av mørket, og tar seg inn i husene med makt.

Jeg og min kollega Natalie ble oppringt morgenen den 3. oktober, av vår kontakt i Azzun. Han fortalte om to unge menn som var arrestert samme natt, og lurte på om vi kunne komme for å snakke med familiene. Vi dro så fort vi kunne, og ble invitert inn til familien Suedan. Allerede på utsiden så vi ødeleggelsene hæren hadde forårsaket; bilen familien bruker for å selge grønnsaker og frukt, var gjort ubrukelig. I gangen utenfor huset var alle grønnsakene de skulle selge, veltet utover. Faren i huset, Zahran, møter oss på utsiden og følger oss in i huset mens han sier:                           «De kom og ødela alt.»

Det som skulle ha vært familiens inntekt denne dagen. Nå er bilen de bruker til å frakte grønnsaker til markedet for å selge dem, ødelagt.

Vi setter oss i stuen, og familien forteller hva som har skjedd om natten. Rundt 50 israelske soldater, halvparten av dem malt sorte i ansiktet, kom klokken tre på natten inn i huset. De kom ikke fra gaten, men hadde sneket seg inn i hagen bak huset.         De samlet familien i stuen, mens soldater og hunder gjennomsøkte resten av huset. Mohammad, eller Hammoudi, som er familiens kjælenavn på ham, blir tatt med utenfor. Over to timer senere er de ferdige, og tar med seg Mohammad når de drar. Ingen i familien vet hvorfor han blir arrestert, soldatene sier heller ikke noe om grunnen til at de har kommet.

I stuen henger bilde av Mohammad, 20 år. Familiens øyne lyser opp når de snakker om ham, og de henter flere bilder av ham de vil vise oss.

Dette er ikke første gang dette har skjedd i Azzun, og, som familien forteller oss, kommer det ikke til å bli den siste. Bare i løpet av de tre første ukene mine på Vestbredden, ble ti unge menn arrestert av den israelske hæren i denne lille byen. De blir anholdt uten å få oppgitt noen grunn, og familiene aner ikke om de kommer til å være borte i noen dager eller uker, eller mange år.

Et av familiens soverom ser slik ut etter at israelske soldater har vært der.

Mohammads lillebror på ti år, måtte veldig på do mens hæren gjennomsøkte huset. Han fikk ikke lov av soldatene å gå hele tiden de var der, i over to timer. Mohammads bestemor på 75 år, Fatime, sto i døråpningen ut til hagen da soldatene kom midt på natten. De slo henne flere ganger i hodet, og dyttet henne unna for å entre huset.

Fatime, 75 år, sitter rolig bak rullatoren sin, mens hun forteller om nattens hendelser. Hvordan noen kan finne på å slå en gammel kvinne i hodet, er utenfor min fatteevne..

Naboen som bor i huset ved siden av, hadde også soldater i huset sitt denne natten. Han kommer over for å vise familien sin støtte, og forteller oss: «De kommer og terroriserer folk. Dette er ikke normalt. Men du vet, for mange familier er ikke dette første gangen de kommer, men kanskje andre eller tredje. De kommer for å straffe og ydmyke oss».

«Jeg skal bli her til jeg dør».

I forrige uke var jeg og de tre ledsagerne jeg bor med, på en lang kjøretur til flere landsbyer i Qalqiliyadistriktet. Dette var også dagen vi møtte Hani Amer, en palestinsk mann israelske myndigheter har prestert å sperre helt inne, mellom betong og piggtråd.

Hani Amer sitter i hammocken utenfor huset sitt, med muren i bakgrunnen.

Hanis Amer er omringet på alle kanter, på tre kanter av separasjonsbarrieren, og på den siste siden ligger den israelske bosetningen Elqana, få meter fra huset hans. I separasjonsbarrieren er det laget en liten dør, så han, hans kone, og deres seks barn, kan komme seg inn og ut. De første månedene hadde han ikke noen nøkkel til denne døren, så hver gang noen skulle ut eller inn måtte døren bli åpnet av israelske soldater. Nå har han sin egen nøkkel, og familien kan komme og gå når de ønsker. Likevel blir alltid noen igjen i huset, i frykt for at israelerne kommer med bulldosere dersom huset er forlatt. Slik har familien levd i ni år.

Separasjonsbarrieren ved siden av Hani Amers hus, døren for å komme seg ut og inn til eiendommen er rett til høyre for betongmuren.

Tidligere hadde Amer et stort hagebruk et stort hagebruk der huset hans er, på mer enn 3000kvm. Dette ble konfiskert av israelske myndigheter i 2003 og 2004, for å bygge separasjonsbarrieren. Nå har familien bare igjen noen kvadratmeter med hage på fremsiden av huset.

Bilde tatt fra framsiden av Hani Amers hus, skrått mot venstre, med muren i bakgrunnen.

Bildet er tatt fra framsiden av huset, mot venstre, med bosetningen Elqana i bakgrunnen.

Hani Amer har fått tilbud om økonomisk kompensasjon og hus til seg og familien et annet sted, men han er bestemt på å bli. Når jeg spør ham om han har bodd her hele livet, svarer han bestemt: «Jeg har bodd her siden jeg ble født. Og jeg skal bli her til jeg dør».

På plass i Jayyous!

Etter en fire dagers overlappingsperiode i Jayyous med det teamet som skal tilbake til sine hjemland, etterfulgt av fem dager med kursing i Jerusalem, er jeg nå endelig på plass i lansbyen som skal være mitt hjem de neste tre månedene. Jeg tenker derfor at det på sin plass med en liten innføring om landsbyen, og hva som er hovedutfordringene for de som bor her.

Jayyous er en landsby på rundt 3700 innbyggere, nord på Vestbredden. De nærmeste byene er Qalqiliya og Tulkarem. Under ser dere et kart over en del av Qalqiliya-regionen.

Helt til høyre på kartet ligger Jayyous, og den rød- og gulstriplede linjen er jorden som hører til bøndene i landsbyen. Den blåstriplede linjen lengst til venstre er FNs grønne linje fra 1967, altså delingslinjen mellom Israel og Vestbredden. Den sorte linjen er der separasjonsbarrieren, eller muren, går i dag. Områdene mellom FNs delingslinje og selve barrieren, kalles sømsonen.

Når separasjonsbarrieren ble bygget her i 2002, havnet 75% av landbruksområdene, og fire av seks vannkilder, inne i sømsonen. Landsbyens innbyggere, som i all hovedsak er bønder, må dermed krysse separasjonsbarrieren hver gang de skal til og fra jorden sin. Dette gjør de gjennom ulike jordbruksporter, og to av dem går vi til hver uke. Det vi gjør der, er først og fremst å være en beskyttende tilstedeværelse, i et håp om at bøndene kommer litt fortere gjennom porten når vi er der. Vi teller også alt som beveger seg gjennom porten, mennesker, dyr, og kjøretøy, og sender denne informasjonen bl.a. til ulike FNorganisasjoner.

North Gate, som vi går til tre ganger i uken. På morgenen er den åpen fra 05:30 – 06:30.

En  annen av oppgavene våre i landsbyen er å gå opp på taket av rådhuset, og observere om en utpost i nærheten har vokst siden sist vi var der. En utpost er noen få boenheter med bosettere, som er ulovlig både etter internasjonal og israelsk lov (til forskjell fra en bosetning, som er ulovlig etter internasjonal lov, men ikke etter israelsk). Når det forrige teamet med ledsagere ankom Jayyous var det to store campingvogner der, men i løpet av de tre månedene de var her, hadde antallet steget til fire.

Utsikt fra taket av rådhuset. Det som ser ut som et vei som svinger seg gjennom bildet, er separasjonsbarrieren.

Om dere har spørsmål om landsbyen eller separasjonsbarrieren eller noe annet, svarer jeg gjerne. Jeg avslutter dette innlegget med et bilde fra den ene jenteskolen i landsbyen, hvor vi var innom for å hilse på den første dagen vår her.